. . . . . fortsettelse fra side 1 Sikten er dårlig. Lungene strever med pustegassen. Trykket på dykkerkroppen er 15 atmosfærer. Tungt arbeidsverktøy skal lirkes frem til arbeidsstedet. Der nede på havbunnen skal du arbeide i flere timer før du kan komme inn igjen i dykkerklokka. Først da kan du tørke sviende svettedråper ut av øynene, slukke tørsten og klø deg på nesen. Men først når du etter åtte timer kommer opp til trykkammeret dykkernes midlertidige hjem kan du gå på toalettet. Men også der er trykket det samme, likeså pustegassen. Og i det trange, sigarformede trykkammeret bor du sammen med fem kollegaer som deler slit, angst og stress i tre uker om gangen.  - Ja, slik er det å være dypdykker i Nordsjøen den farligste arbeidsplassen på norsk sokkel, sier Henning Haug, tidligere øverste tillitsmann for alle nordsjødykkerne. Søker anerkjennelse Kari Todnem ved Nevrofysiologisk laboratorium på Regionsykehuset
	i Trondheim skriver i september 2000 i en kommentar om yrkesskadeerstatning til nordsjødykkerne blant annet: ''Disse dykkerne var nøkkelpersonell i utbyggingen. De gjorde et helt nødvendig arbeid i en tid denne jobben ikke kunne være gjort av ubemannet fordi slikt ikke fantes.''   Dykkerne har dannet Nordsjødykker Alliansen for å få anerkjennelse for den enorme	teknologi innsatsen de utførte,gjerne et telefonnummer å ringe til når problemene tårner seg opp og en anstendig pensjon å snakke med.   Hovedankepunktene er ansvarsforholdet. Statens eget arbeidstilsyn hadde ansvaret i Nordsjøen fra dag én. Men nå påstår staten seg både ansvarsfri og ikke juridisk ansvarlig for det som skjedde i Nordsjøen.
Forige side		Neste side