Rocky III
Helgeportrettet
De siste medlemmene i Norsk Oljepionerklubb går raskt mot pensjonsalder nå. Medlemskap tilbys bare dem som jobbet i oljen før 31. desember 1970. Etter dette startet tidligproduksjon fra Ekofisk og da er man ikke lenger pionerer, men veteraner. Det er noe helt annet. Blant den harde kjernen på 134 medlemmer blir fordums bedrifter stadig mer heroiske. God bidragsyter er Rolf øverland, som etter snart 45 år i oljebransjen er stort sett bare kjent som ''Rocky''.Grønnskolling
Rolf øverland var utdannet bilmekaniker og nettopp ferdig med militæret. året var 1966 og en annonse fra ODECO søkte etter folk fra Handelsflåten eller industrien til oljeplattformer i Nordsjøen. Han kom ikke med i første puljen, men ved neste korsvei ble han innkalt.
- Jeg var ikke så sprek i engelsk og måtte ha hjelp. De skulle ha folk i kontrollrommet på riggen og spurte om jeg kjente til pneumatikk, ventiler og radiosystemer. Som bilmekaniker hadde jeg jo vært borti dette, også montert bilradioer. Merkelig nok ble jeg tilbudt jobben til 12.50 per time. Verksmesteren svarte med å øke min timelønn som faglært bilmekaniker med 20 øre til 9.10. Det var fortsatt for stor avstand. I Nordsjøen skulle jeg få tilsvarende 36.000 kroner året i lønn, med en uke på og en uke fri. Det gjorde utslaget og jeg aksepterte jobben på riggen ''Ocean Traveller''.
Jobben krevde vel en maritim utdannelse og jeg var grønnskolling. Jeg kunne ingenting om pumper og ballastsystemer. Radioerfaring betydde å holde kontakt med Rogaland Radio og VHF i perioden på kvelds- og nattetid etter at gnisten hadde gått av vakt. Heldigvis delte jeg lugar og skift med Ordin Lima, en skipper fra rederiet Bergesen som hadde gått gradene fra dekksgutt og ville være litt mer hjemme med familien. Han lærte meg alt ombord og uten ham hadde jeg muligens vært sendt raskt i land igjen, sier øverland.
Mange hendelser og ulykker
Uten særlig mange sikkerhetsforskrifter eller klare regler opplevde øverland mange hendelser og ulykker i de første årene. Fem-seks ganger måtte riggen evakueres på grunn av dårlig vær, fordi den tok inn vann eller mistet ankerkjettingene. Det oppsto sprekker og skader på riggen, som medførte flere turer til Rosenberg Verft for utbedringer. Som del av nøkkelpersonellet måtte han bli ombord mens de fleste andre ble evakuert til land.- Folk ble ofte dårlig behandlet. Skjegg var bannlyst og en kar som ikke ville barbere seg gikk rett på land igjen, fordi sjefene ''ikke kunne se hans ansiktsuttrykk''. Amerikanerne tålte ikke kommunister. Asparges, sjampinjong m.m. fra kommunistiske land som Taiwan eller China ble lempet overbord. Samme skjebne led lammekjøtt for tilbereding av fårikål fra Christiania Dampkjøkken. ''Ikke noen geiter på vår rigg!'', sa amerikanerne.
ODECO styrte alt og følsom kommunikasjon gikk over ''SSB'' (Single Side Band) direkte til rederiet, og ikke gjennom de vanlige kanalene. En gang måtte riggen inn til verftet igjen p.g.a. lekkasje i pontongen. I ballasttanken hørte Lima og jeg at vannet periodevis fosset inn, og vi oppdaget en sprekk på 6-7 meter i en tredjedel av pongtongens omkrets der det lekket inn vann. Hadde sprekken fått utviklet seg på feltet kunne riggen ha kantret. Den gang hadde vi blant annet vanlige fiskebåter som stand by fartøyer. Under ett forrykende uvær hadde jeg kontakt med fartøyet utpå natten. Noen timer senere ble båten med de tre ombord funnet drivende med kjølen i været. Ikke så jeg at det sto noe i avisen om ulykken. Flere ganger fikk arbeidere på boredekket ødelagt hender og kappet fingre. Det var en tøff tid, sier øverland
Til Sør-Afrika
øverland var ikke med på funnet av Ekofisk med ''Ocean Viking'' i desember 1969. Riggen han jobbet på, ''Ocean Traveller'', hadde bare gjort små funn av gass og olje og var på vei til nye oppdrag utenfor Sør-Afrika.- Reisen fra Rosenberg Verft til Port Elisabeth tok 89 døgn. De tre engelske slepebåtene, hver på 3500 HK, hadde stadige maskinhavarier og ved Ekvator ble alle tre hengende bak riggen på slep. Vind og strøm alene drev riggen sørover. Utenfor Angola ble vi brakt videre av en av verdens største slepebåter og derfra gikk det radig. Helt uten fornøyelser var vi ikke i de tre månedene reisen varte. Ved hjelp av poteter og sukker ''lånt'' fra kokken og brenneapparat laget på dugnad, produserte vi sprit for eget konsum. I Cape Town tok det Agenten to uker å samle de 14 nordmennene og buhunden Smokey for videre transport til Port Elisabeth hvor vi skulle bo. Jeg var nettopp gift og kona flyttet med til Sør-Afrika i de to årene oppdraget varte. Jeg tjente 70.000 kroner året skattefritt og et uventet dødsfall ga meg opprykk til Barge Engineer med skiftordning på 7 på og 7 av i stedet for 14 på og 7 av. Det ga min kone og meg mulighet til å utforske det vidunderlige landet. For en nordmann var apartheid en knalltøff opplevelse. I toetasjers busser kunne det være fullt av fargede oppe og bare noen få hvite nede. Men aldri kunne de fargete få tilgang til denne plassen. Jobbmessig var det ingen suksess ettersom riggen ikke heller her fant spor etter olje. Det var ''dustere'' langs hele kysten fra ''Kapp det gode håp'' til gensen mot Mozambique. Ulykker var vi ikke fri for. Vi mistet tre mann, to sør-afrikanere og en nordmann i ulike hendelser. Etter to år bar det tilbake til Europa hvor jeg var med på slepet nok en gang som denne gang bare varte i 67 døgn, først til Skottland, og så tilbake til Norge, sier øverland.
Ansatt i serviceselskap
Høsten 1971 var tidene gode. Alle trengte folk og øverland fikk jobb i BJ Services. Her opplevde han for alvor hverdagen i serviceselskapene som jobbet offshore.- Det fantes ingen arbeidstidsbestemmelser. Vi måtte pakke og reise ut på timen og visste aldri hvor lenge vi måtte være i Nordsjøen. En tur var planlagt til 14 dager, men ble 29 dager. Nyss hjemkommet ringte telefonen og jeg måtte ut igjen. Da ble jeg i 31 dager. På 60 dager var jeg hjemme i fire timer! I lange perioder satt vi dessuten på riggen eller plattformen og ventet på de som løste problemer i køen foran oss. Serviceselskapenes ansatte var mindreverdige. Jeg har ligget på 18-manns lugarer der servicefolk kom og gikk til alle døgnets tider. Tidvis måtte vi ta til takke med en sammenleggbar solseng av presenning, og var riggen full måtte vi ligge i vaskeriet på dørken. Tørketromlene som surret var ikke det verste. Men når vaskemaskinen med jevne mellomrom stopper, og snur motsatt vei, er det nesten umulig å sove. Hadde vi vært oppe lenge nok, så svimte vi omtrent av. Jeg var heldig og var hjemme ved mitt første barns fødsel. Nummer to ble litt anderledes. Noen dager før antatt termin fikk jeg beskjed om å reise på riggen. Da jeg forklarte sjefen at det var nær fødsel, spurte han om det var meg eller kona som skulle føde. Siden det av naturlige grunner ikke var meg, måtte jeg bare pakke og dra. Etter en uke fikk jeg vite at jeg hadde fått en sønn for tre dager siden, men først etter 10 dager kunne jeg reise hjem. Min sønn så jeg lite til i all reisevirksomheten. Han var i oppveksten stort sett sammen med moren og en 1 ½ år eldre søster, men da han på doskåla grep toalettpapir og tørket seg pent fremme, forsto jeg at ting hadde gått vel langt.
A propos toalettbesøk. Ofte når jeg var alene på riggen var det umulig å få avløsning for eksempel under kritiske pumpejobber. Da gjorde man sitt nødvendige i displacement-tanken på sementuniten og pumpet vekk. På den måten bidro man til en liter olje eller to om en million år, ler øverland.
Markedsmannen
Rolf øverland gikk i land omtrent for godt i 1979. Da hadde han personlig hatt to skrekkopplevelser som kunne fått fatale utfall. Under en mini blowout på Valhall, der det tok fyr i boretårnet, ble han og en håndfull andre alene tilbake på riggen, resten ble evakuert til Ekofisk. Under slepet av ''Ocean Traveller'' fra Sør-Afrika tilbake til Nordsjøen ble han feid av helikopterdekket av en personellkurv av en uoppmerksom kranfører. Han fikk heldigvis tatt sats og hevet seg på kurven og hang etter nevene 45 meter over havflaten, til han ble heist opp på dekket igjen.BJ Services ønsket nordmenn opp i systemet og øverland var godt likt. Kallenavnet fra ungdommen hadde festet seg for godt i oljebransjen både offshore og onshore. Få kjente hans fulle navn, men alle kjente Rocky. Frem til 1999 var han operasjonssjef, med ansvar for 15 rigger og 150 ansatte. Han ble tilbudt jobb som daglig leder, men uten økonomisk bakgrunn kjente han sin begrensning.
I disse årene slo QA og HMS-systemene inn for fullt, og ansvaret ble noe tøft. Helst ville jeg reise offshore igjen, men ble satt til å delta i salg- og markedsføringavdelingen. Jeg er jo sosial og det har fungert bra, men med årene er anbudsprosesser blitt stadig mer vanvittige. I tillegg blir vi nå bedt om å redusere pris på allerede inngåtte kontrakter, sier øverland.
Bli operatøransatt!
Ville han gjort noe annerledes? I etterpåklokskapens lys sier øverland at han skulle gjerne begynt i et oljeselskap på 1970-tallet.- Velferdsordningene, arbeidsvilkår og førtidspensjonene er fantastiske. Ved reduksjoner i arbeidstokken lukter det svidd av sluttpakkene! Ansatte i oljeselskaper har det som plommen i egget, mens serviceindustrien ligger langt etter. Bortsett fra dette er jeg fornøyd med livet. Jeg har to voksne barn og tre barnebarn som tar sin tid, og har vært gift samme ''fantastiske kåna'' hele tiden! Ballspill har alltid interessert meg. I 2001 måtte jeg gi opp fotballen, men startet med golf i moden alder og har 26.5 i handikap, godt nok til å få spille på de fleste banene i verden. Fremdeles har jeg offshoresertifikat og er klar for å dra ut igjen. Skjønt, jeg har vel innsett at en 65-åring, uansett god form, neppe kan få gjenoppleve de gode, gamle dager. Tross alt så startet jeg i bransjen da riggene var ''laget av tre og folka av jern'', mens nå er det vel muligens motsatt, smiler Rolf ''Rocky'' øverland.