Historien til Kåre er kanskje den av histori- ene som best illustrerer menneskets utspe- kulerte sans for humor. Episoden hendte tidlig i starten av ut- byggingen av Ekofisk-feltet. Den gang eksisterte det bare noen få uteplattformer. Kåre hadde sitt daglige arbeid på Eko Elpha som den gang var under bygging. Dette medførte at personell måtte shuttle mellom Eko-senteret og Eko Alpha. Helikoptertransporten mellom plattfor- mene var, som alt annet på den tiden, lett tilfeldig organisert. Den var likevel såpass organisert at de hadde en shuttleliste og et venteskur ved helikopterdekk på Ekofisk- tanken. Her gjaldt den gamle regelen at den som kommer først til mølla... Med andre ord, den som om morgenen var først ute og fikk skrevet navnet sitt øverst på shuttlelisten i vente-skuret, fikk første turen. Helikopteret hadde første avgang hver morten kl. 06.00. Et helikopterdekk i Nordsjøen er totalt ubeskyttet mot værgudenes forgodtbefin- nende. Her kan man ikke bare måle den reelle vindstyrke, man kan også føle den. På dette platå ca. femti meter over havet ville aldri en fugl satt seg til å hvile, den vet nok bedre. Det er bare mennesker som kan finne på slikt. Værgudene er ikke alltid slemme, det virker bare slik for dem som hver morgen i 14 dager må sitte i et åpent venteskur på et helikopterdekk. Av grun- ner som her er nevnt ønsket alle å få nav- net sitt først på listen så ikke ventetiden i skuret skulle bli lengre enn høyst nødvendig. Kåre hadde aldri forstått ordtaket "mor- genstund har gull i munn". Han var som regel den siste som kom seg opp av køya om morgenen. Den gang bodde de på fire- mannslugarer med felles toalett. Dette re- sulterte i at det som regel tok litt tid før sistemann kom seg ut fra lugaren etter nat- tens hvile. Kåre var som sagt ingen mor- genfugl, så det normale var at han var siste mann ut. Denne spesielle morgenen hadde Kåre bestemt seg for å ta seg sammen og kom- me seg først opp, slik at han kunne være på helikopterdekk i god tid før kl. 06.00. Han tørnet tidlig ut, spiste en rask fro- kost og bega seg i vei til helikopterdekk, hvor han stilte som første mann. Det var en sur og kald morgen med vind og regn. Klokka var kvart på seks. Kåre satt der i skinnams og gned suukatene ut av øyekroken. Snart kom nestemann tuslende og hutrende bort til skuret og satte seg. "Du er tidlig ute, du også?", innledet Kåre. |
"Ja, jeg tenkte jeg skulle være med på første turen", sa nykomlingen. "Det er fryktelig hvor surt det er i dag", fortsatte Kåre, og kastet et lengselsfullt blikk mot helikopteret som sto parkert på helikopterdekk. Nykomlingen oppfattet hans blikk og uttalte: "Hvorfor skal vi sitte her og fryse? Vi kan vel sette oss i helikopteret og vente, det er jo litt lunere der". Kåre stusset, men tenkte at det kunne da ikke være farlig, for de var jo likevel først på shuttle-listen. Dermed ruslet de til heli- kopteret. "Jeg har alltid hatt lyst til å prøve hvor- dan det er å sitte foran i et helikopter", sa nykomlingen. "Kan vi det da?", spurte Kåre. "Klart vi kan det, vi jumper bare ut når piloten kommer" svarte nykomlingen. "Ja ja, hvorfor ikke?", tenkte Kåre. Mens de satt der og ventet, kom det fra nykomlingen: "Det er svært hvor mange knapper og brytere det er i et helikopter, jeg forstår ikke hvordan de klarer å holde rede på alle sammen". Samtidig begynte han å tukle med bryterne. Kåre, som hadde stor respekt for et slikt teknisk transportmiddel, samt et snev av flyskrekk, ble urolig og utbrøt: "Hei, ikke rør, tenk om piloten kommer!". "Pøh, det kan da vel ikke være så farlig", svarte han og fortsatte med tuklingen. Med et grøss oppfattet Kåre plutselig lyden fra rotorene som begynte å rotere med stigende hastighet. "Hva faens knapp var jeg borti nå!?", utbrøt nykomlingen. Kåre fikk panikk. "La oss komme oss ut her fra før det kommer noen!!", skrek han. Rotorene var nå nærmest kommet opp i fullt turtall. "Nei, vent!", skrek nykomlingen. "Du må hjelpe meg med å få stoppet faen- skapet!", fortsatte han forskrekket. Plutselig løftet helikopteret seg fra dekk. "Nei dette går til helvete!", skrek Kåre, han var nå blitt hvit i ansiktet. Helikopteret beveget seg nå sakte langs dekk, og havet kom til syne under dem. Med ett raste helikopteret mot vannflaten. Kåre lukket øynene og hyyylte! Før han rakk å trekke pusten, hadde helikopteret rettet seg opp, og var på stø kurs mot Eko Alpha der de landet mykt på helikopter- dekk. "Nå, skremte jeg deg?", sa helikopter- piloten. "Ja, kjenner du drittlukta?", svarte Kåre. |
Hentet fra boken "Slit og Løye", av Tore Ravn Ottesen. |
|