Shuttle-sjokket

Historien til Kåre er kanskje den av histori-
ene som best illustrerer menneskets utspe-
kulerte sans for humor.
Episoden hendte tidlig i starten av ut-
byggingen av Ekofisk-feltet. Den gang
eksisterte det bare noen få uteplattformer.
Kåre hadde sitt daglige arbeid på Eko
Elpha som den gang var under bygging.
Dette medførte at personell måtte shuttle
mellom Eko-senteret og Eko Alpha.
Helikoptertransporten mellom plattfor-
mene var, som alt annet på den tiden, lett
tilfeldig organisert. Den var likevel såpass
organisert at de hadde en shuttleliste og et
venteskur ved helikopterdekk på Ekofisk-
tanken.
Her gjaldt den gamle regelen at den som
kommer først til mølla... Med andre ord,
den som om morgenen var først ute og fikk
skrevet navnet sitt øverst på shuttlelisten i
vente-skuret, fikk første turen.
Helikopteret hadde første avgang hver
morten kl. 06.00.
Et helikopterdekk i Nordsjøen er totalt
ubeskyttet mot værgudenes forgodtbefin-
nende. Her kan man ikke bare måle den
reelle vindstyrke, man kan også føle den.
På dette platå ca. femti meter over havet
ville aldri en fugl satt seg til å hvile, den
vet nok bedre. Det er bare mennesker som
kan finne på slikt. Værgudene er ikke alltid
slemme, det virker bare slik for dem som
hver morgen i 14 dager må sitte i et åpent
venteskur på et helikopterdekk. Av grun-
ner som her er nevnt ønsket alle å få nav-
net sitt først på listen så ikke ventetiden i
skuret skulle bli lengre enn høyst nødvendig.
Kåre hadde aldri forstått ordtaket "mor-
genstund har gull i munn". Han var som
regel den siste som kom seg opp av køya
om morgenen. Den gang bodde de på fire-
mannslugarer med felles toalett. Dette re-
sulterte i at det som regel tok litt tid før
sistemann kom seg ut fra lugaren etter nat-
tens hvile. Kåre var som sagt ingen mor-
genfugl, så det normale var at han var siste
mann ut.
Denne spesielle morgenen hadde Kåre
bestemt seg for å ta seg sammen og kom-
me seg først opp, slik at han kunne være
på helikopterdekk i god tid før kl. 06.00.
Han tørnet tidlig ut, spiste en rask fro-
kost og bega seg i vei til helikopterdekk,
hvor han stilte som første mann.
Det var en sur og kald morgen med vind
og regn. Klokka var kvart på seks. Kåre satt
der i skinnams og gned suukatene ut av
øyekroken. Snart kom nestemann tuslende
og hutrende bort til skuret og satte seg.
"Du er tidlig ute, du også?", innledet
Kåre.
"Ja, jeg tenkte jeg skulle være med på
første turen", sa nykomlingen.
"Det er fryktelig hvor surt det er i dag",
fortsatte Kåre, og kastet et lengselsfullt
blikk mot helikopteret som sto parkert på
helikopterdekk.
Nykomlingen oppfattet hans blikk og
uttalte: "Hvorfor skal vi sitte her og fryse?
Vi kan vel sette oss i helikopteret og vente,
det er jo litt lunere der".
Kåre stusset, men tenkte at det kunne da
ikke være farlig, for de var jo likevel først
på shuttle-listen. Dermed ruslet de til heli-
kopteret.
"Jeg har alltid hatt lyst til å prøve hvor-
dan det er å sitte foran i et helikopter", sa
nykomlingen.
"Kan vi det da?", spurte Kåre.
"Klart vi kan det, vi jumper bare ut når
piloten kommer" svarte nykomlingen.
"Ja ja, hvorfor ikke?", tenkte Kåre.
Mens de satt der og ventet, kom det fra
nykomlingen:
"Det er svært hvor mange knapper og
brytere det er i et helikopter, jeg forstår
ikke hvordan de klarer å holde rede på alle
sammen". Samtidig begynte han å tukle
med bryterne.
Kåre, som hadde stor respekt for et slikt
teknisk transportmiddel, samt et snev av
flyskrekk, ble urolig og utbrøt: "Hei, ikke
rør, tenk om piloten kommer!".
"Pøh, det kan da vel ikke være så farlig",
svarte han og fortsatte med tuklingen.
Med et grøss oppfattet Kåre plutselig
lyden fra rotorene som begynte å rotere
med stigende hastighet.
"Hva faens knapp var jeg borti nå!?",
utbrøt nykomlingen.
Kåre fikk panikk. "La oss komme oss ut
her fra før det kommer noen!!", skrek han.
Rotorene var nå nærmest kommet opp i
fullt turtall.
"Nei, vent!", skrek nykomlingen. "Du
må hjelpe meg med å få stoppet faen-
skapet!", fortsatte han forskrekket.
Plutselig løftet helikopteret seg fra dekk.
"Nei dette går til helvete!", skrek Kåre,
han var nå blitt hvit i ansiktet.
Helikopteret beveget seg nå sakte langs
dekk, og havet kom til syne under dem.
Med ett raste helikopteret mot vannflaten.
Kåre lukket øynene og hyyylte! Før han
rakk å trekke pusten, hadde helikopteret
rettet seg opp, og var på stø kurs mot Eko
Alpha der de landet mykt på helikopter-
dekk.
"Nå, skremte jeg deg?", sa helikopter-
piloten.
"Ja, kjenner du drittlukta?", svarte Kåre.
 
Hentet fra boken "Slit og Løye", av Tore Ravn Ottesen.